i ord og bilder

Stikkordarkiv: sorg

Moto Boy – Cigánské Melodie

(press play)

Det som er vanskelig er ikke den første, rå og ubarmgjertige sorgen som kommer i det man blir alene. Det er heller ikke den sorgen man har i forkant, når man sørger på vegne av den som står på stupet – det er den snikende sorgen som kommer etterpå. Den som siger opp til overflata etter at alle kortene har kommet, forståelsesfulle klapp på ryggen er delt ut, etter at blomstene har visnet og arva er delt. Det er den sorgen du skal leve med som er værst. Det tommrommet som stadig blir tydeligere når hverdagen er på plass og en stol står tom. Det er den sorgen som er vanskelig, den du skal leve med.



Det har vært ei hvit uke. Det kommer til å bli ei hvit uke. Fylt med ord som kondolerer, vi tenker på dere, klemmer, blomster på døra, tårer på kinn og praktiske gjøremål. I morgen er det bisettelse. En underlig forløsning, det siste overgangsritet.

this was youre life. this is the end.

20111010-220050.jpg

20111010-220106.jpg

20111010-220127.jpg


22. juli 1991 var jeg på besøk hos Verdens Fineste Pensjonist, sammen med Mormor og Mamma. Jeg satt i mellomgangen hennes og leste «Den vesle heksa». Boka var passe spennende, hadde voksne tegninger og var min bok i hennes bokhylle. I fjor fikk jeg den med meg hjem. I dag da jeg forran bokhylla, akurat slik som jeg satt forran hennes bokhylle, trakk jeg ut denne boka. I den lå en historisk, liten gul bussbillett og hundre tusen minner.

2. oktober 2011, tyve år senere er jeg ikke på besøk hos Verdens Fineste Pensjonist. Jeg er hjemme å venter på den telefonen. Den fra hennes datter. Den om at hjertet endelig har sluttet å slå. Jeg, uendelig gla i henne som jeg er, klarer ikke sitte ved den stadig kaldere kroppen hennes. Koblet mot smertestillende drypp, allerede forlatt oss, men stadig ikke, ingen respons, men hjertet har enda noen få, svake slag igjen. Mens jeg venter skal jeg tørke tårene å bla opp i en gammel favoritt å kjenne litt på de hundre tusen minnene ❤


SMIL - du lever

Smilende, en gang på tidlig 40-tallet er Verdens Fineste Pensjonist fanget på film. Hun er yngre enn jeg er nå, og vet ikke hva det fantastiske livet hennes vil bringe, enda. Nå, over 70 år senere smiler hun fortsatt, selvom hun danser en tett tango med Døden. Hun smiler for seg selv, av oss og med oss. Vi har snakket om det uhyggelige, og naturlige, som vi helst ikke vil tenke på. Vi har grått, tenkt på værste mulige utfall, forberedt Verdens Vakreste Bollekinn og så har vi smilt. Tenk at akurat vi fikk bli kjent! SMIL – du lever (det er noen gang alt du kan gjøre) ❤


Et av mine beste mennesker mistet sin lille mormor her om dagen. Det er da man blir voksen. Når man skal følge sin kjæreste mormor, farmor eller bestemor det siste stykket på veien. Det er når man sitter der i kapellet og ikke kan gjemme sin hand i henns store, sterke og livserfarne, og skrukkete hand, at man blir voksen. Når det ikke lenger er noe fang å sitte på, inger røverhistorier fra krigen eller vellmenende pekefingrer ute å går, det er da man blir stor. Når man selv er den fornuftige, som vet hvilken dag det er, hvilken årstid, hvilken by og hva man heter. Det er ikke bare trist, det er også litt skummelt, å se siste ledd i en familie bli borte, plutselig rykker du selv fram som nest eldste ledd i familien. Nå er det en selv som skal huske, forteller og bevare familiens tradisjoner og historier. Husker du alt du ble fortalt?

Jeg har denne uka gått rundt med disse små øredobbene (og et stooort lignende smykke) med gule små Matryoshka dukker i, og tenkt på små bestemødre, sterke fine veninna mi, og hvor godt det er å ha hatt ei mormor.

En matryoshka dukke, også kjent som en russisk hekkende dukke eller en Babushka dukke, er et sett med dukker av avtagende størrelser plassert inne i hverandre. Ordet matryoshka (матрёшка) er avledet fra det russiske kvinnelige fornavn Matryona (Матрёна), og Babushka (бабушка) er det russiske ordet for «bestemor, bestemor»



%d bloggere like this: