i ord og bilder

Stikkordarkiv: livet

Jeg blir snart 30. Like gammel som Mamma var da hun fikk meg. Jeg har vært mamma i 4  år,  1/3  så lenge som Mamma fikk  være mamma. Det setter 30års-krisa i nytt perspektiv…

 


Der et sted, i mørket mellom Tromsø og Torshov. Hånd i hånd med ullvotter på. Og dugg på brillene fra den varme kakaoen. Der et sted, mens stemmen din snakket seg inn i livet mitt. Mens hjertet ble varmt og knærne ble mo.

Der et sted. Hånd i hånd, hjerte i hjerte.

Et av de fineste ordene på norsk starter på K (og slutter på jæreste)


Og så kommer man til overflata. Lærer seg å puste igjen, slutter å sjekke telefonen hver tredje minutt og husker på hvor innmari godt det er å nyte øyeblikkene. Du vet, både de fine og de ikke så fine, og det fine er jo at det er flest av de gode (om du ser etter). Da kan det fortone seg ca slik i bilder:

Jordbærmuffins til kollegaene

 

Egen pult, egne oppgaver og sammarbeid - på kontoret (jess, jenta har fått voksenjobb)

 

"Plutelig" 4 års dag (Bløtkake, etter eget valg.. what?!)

 

Mildvær og selskinns-sneakers fra Grønnland/Danmark

 

Brått frost morgenen etter levnet iskunst på bilen

 

Uplanlagt kaffe med noen som gir gode klemmer når man trenger de mest


«Plutselig var jeg framme. Åpnet det dobble vinduet og så ut over fjorden. Det var deilig å være hjemme. Gardinene trakk ut og den friske lufta trakk inn og fylte kroppen min med slik en deilig ro. Så stod jeg slik å så ut lenge, helt til jeg kjente at jeg måtte lukke vinduet å gå.»

Cause everything is never as it seems - weheart it (linket)

Verdens Fineste Pensjonist hadde et møte med døden. Flatline. Koma. Retur. Kunne fortelle hvor godt det føltes å åpne det vinduet. Hvordan den rolige følelsen i kroppen satt i lenge etter at du våknet. Jeg håper det er sånn det føles. Den rasjonelle delen av meg ønsker sterkt å tro, selvom jeg vet at alle sansens svekkes, til slutt går hørselen. Jeg håper Døden innebærer frisk nordnorsk vårluft og utsikt over fjorden. Jeg håper ikke det siste Verdens Fineste Mamma høret var lyden av sin egen sviktende pust, selvom det på samme tid gir en slags trøst å vite at det siste Den Beste Mormora hørte var min stemme, selvom hun kanskje ikke viste hvem jeg var.

Verdens Fineste Pensjonist åpnet i dag sine egne vindu, her hjemme, trakk opp persieneren, kjente på bylufta og leste høyt for De Fineste Bollekinna vi vet om. At hun er sterk som fjell er det vel ingen tvil om!


Et av mine beste mennesker mistet sin lille mormor her om dagen. Det er da man blir voksen. Når man skal følge sin kjæreste mormor, farmor eller bestemor det siste stykket på veien. Det er når man sitter der i kapellet og ikke kan gjemme sin hand i henns store, sterke og livserfarne, og skrukkete hand, at man blir voksen. Når det ikke lenger er noe fang å sitte på, inger røverhistorier fra krigen eller vellmenende pekefingrer ute å går, det er da man blir stor. Når man selv er den fornuftige, som vet hvilken dag det er, hvilken årstid, hvilken by og hva man heter. Det er ikke bare trist, det er også litt skummelt, å se siste ledd i en familie bli borte, plutselig rykker du selv fram som nest eldste ledd i familien. Nå er det en selv som skal huske, forteller og bevare familiens tradisjoner og historier. Husker du alt du ble fortalt?

Jeg har denne uka gått rundt med disse små øredobbene (og et stooort lignende smykke) med gule små Matryoshka dukker i, og tenkt på små bestemødre, sterke fine veninna mi, og hvor godt det er å ha hatt ei mormor.

En matryoshka dukke, også kjent som en russisk hekkende dukke eller en Babushka dukke, er et sett med dukker av avtagende størrelser plassert inne i hverandre. Ordet matryoshka (матрёшка) er avledet fra det russiske kvinnelige fornavn Matryona (Матрёна), og Babushka (бабушка) er det russiske ordet for «bestemor, bestemor»



%d bloggere like this: