i ord og bilder

Stikkordarkiv: hverdagsliv

Moto Boy – Cigánské Melodie

(press play)

Det som er vanskelig er ikke den første, rå og ubarmgjertige sorgen som kommer i det man blir alene. Det er heller ikke den sorgen man har i forkant, når man sørger på vegne av den som står på stupet – det er den snikende sorgen som kommer etterpå. Den som siger opp til overflata etter at alle kortene har kommet, forståelsesfulle klapp på ryggen er delt ut, etter at blomstene har visnet og arva er delt. Det er den sorgen du skal leve med som er værst. Det tommrommet som stadig blir tydeligere når hverdagen er på plass og en stol står tom. Det er den sorgen som er vanskelig, den du skal leve med.



Det er ikke alltid man kan skru det helt av, men det er viktig å kunne dempe lyset

Heldig er vi, som har en slik hjertevenn som noen ganger stiller de vanskelige spørsmålene, setter galskapstanker i perspektiv og er klar for både latter og gråt.

Fra min hjertevenn fikk jeg en liten eske til jul, hele veien fra Australia, men små visdomsord på. Da jeg satte den fram på nattbordet i dag var det «rest more» som var oppfordringa..

20120322-233506.jpg

Jeg skal lære meg å dimme lyset, jeg også


Jeg blir snart 30. Like gammel som Mamma var da hun fikk meg. Jeg har vært mamma i 4  år,  1/3  så lenge som Mamma fikk  være mamma. Det setter 30års-krisa i nytt perspektiv…

 

Om dette bildet forteller mer enn tusen ord tror jeg ikke, men stemninga i heimen kan i allefall bekrives slik:

 

Verdens Vakreste Bollekinn har også hatt de varmeste bollekinna. Grå i fjeset, rød på øynene og 40 + i kroppen. Da blir man sånn, som en nesten usynlig prikk på mammas pute (der et sted bak dyna)..

Og det eneste man kan tilby er mer vann (en og annen paracett), snørrpapir og så mange kapitler i Dunderly som man vil (før søvnen tar overhånd).


… at jeg brukte arva di til servere sushi på, ville du blitt glad ❤ Og spisepinnene jeg fant hos deg, eviglenge spart i en skuff (hele veien fra Kyoto), kom til nytte. Så vet du det! Snittefatet ditt, langt, dypgrønt i emalje gjør seg utmerket med rå fisk på. Dine gule fat like så.

Vi skålte for deg (og det smake nok ekstra godt just på grunn av det (og selskapet)) ❤

 


DER kom den. Snøen. Som de nye skia og de nye ullklærne har ventet på.

20120109-111540.jpg

Til jul vanket det ny lue fra mor (Lemet) til sønn (Messi), det var vist urettferdig at bare jeg hadde «sånne kule reinsdyr» på lua mi. Problem løst!

20120109-111759.jpg

Jeg blir mer og mer glad i min ullbukse fra Graveniid, den er både varm og lekker. Ut på tur eller under kjole, jeg fornekter meg ikke. Ull er best! Også når man er nyansatt ski-trener i Team Marienborg..

20120109-111926.jpg

Når det gjelder ullbukse til barn er den guttungen har fått vidunderlig (Exstreme Alpakka). Nå har vi hverdagstesta den i flere mnd og han har knapt hatt noe annet på seg! Det mest geniale (sånn bortsett fra at den er varm, myk, lett å kle på selv) er at den går ned i skoen!! Selv i skiskoen unngår vi varmetap rundt ankelen 🙂

20120109-112157.jpg

Ullklærne er klar. Ski gleden og entusiasmen også. Så er det bare å få til de der hersens fiskebeina da.. Jubelarmene er i allefall på plass!

20120109-112355.jpg


2011 var et år det var helt ok å bli ferdig med, selvom slutten bød på mange, fine (og store) førstegangs-opplevelser. Blant annet har horisonten utvidet seg, særlig når det kommer til musikk (og kultur, og fred og kjærlighet og sånn). Hvorfor har ingne fortalt meg om Iver Kleive før?

Shit, han rokker orgelet!!

Ps: Finner du hans arrangement av «O Bli Hos Meg» er det en tårepresser av de store dimensjoner… hjertesukk!


20111127-220227.jpg

1.søndag i advent. Starten på det som ofte er ei litt bittersøte ventetid. Jeg synes den er mest søt jeg. Vi burde venne oss til å vente litt mer. Ikke ha slik hast med alt vi skal nå. Lettere sagt enn gjort, men nå, mens julekaoset banker på, akter jeg å lukke ørene og å åpne hjertet. Det lønner seg å vente, det beste i livet kommer sakte, men godt!


Og så kommer man til overflata. Lærer seg å puste igjen, slutter å sjekke telefonen hver tredje minutt og husker på hvor innmari godt det er å nyte øyeblikkene. Du vet, både de fine og de ikke så fine, og det fine er jo at det er flest av de gode (om du ser etter). Da kan det fortone seg ca slik i bilder:

Jordbærmuffins til kollegaene

 

Egen pult, egne oppgaver og sammarbeid - på kontoret (jess, jenta har fått voksenjobb)

 

"Plutelig" 4 års dag (Bløtkake, etter eget valg.. what?!)

 

Mildvær og selskinns-sneakers fra Grønnland/Danmark

 

Brått frost morgenen etter levnet iskunst på bilen

 

Uplanlagt kaffe med noen som gir gode klemmer når man trenger de mest


Det har vært ei hvit uke. Det kommer til å bli ei hvit uke. Fylt med ord som kondolerer, vi tenker på dere, klemmer, blomster på døra, tårer på kinn og praktiske gjøremål. I morgen er det bisettelse. En underlig forløsning, det siste overgangsritet.

this was youre life. this is the end.

20111010-220050.jpg

20111010-220106.jpg

20111010-220127.jpg



%d bloggere like this: