Onsdag. Dagen som er midt mellom. Midt mellom den helga som var og den helga som kommer. Når helga kommer vil jeg ha mer av dette.
Der et sted, i mørket mellom Tromsø og Torshov. Hånd i hånd med ullvotter på. Og dugg på brillene fra den varme kakaoen. Der et sted, mens stemmen din snakket seg inn i livet mitt. Mens hjertet ble varmt og knærne ble mo.
Der et sted. Hånd i hånd, hjerte i hjerte.
Et av de fineste ordene på norsk starter på K (og slutter på jæreste)
… at jeg brukte arva di til servere sushi på, ville du blitt glad <3 Og spisepinnene jeg fant hos deg, eviglenge spart i en skuff (hele veien fra Kyoto), kom til nytte. Så vet du det! Snittefatet ditt, langt, dypgrønt i emalje gjør seg utmerket med rå fisk på. Dine gule fat like så.
Vi skålte for deg (og det smake nok ekstra godt just på grunn av det (og selskapet)) <3
2011 var et år det var helt ok å bli ferdig med, selvom slutten bød på mange, fine (og store) førstegangs-opplevelser. Blant annet har horisonten utvidet seg, særlig når det kommer til musikk (og kultur, og fred og kjærlighet og sånn). Hvorfor har ingne fortalt meg om Iver Kleive før?
Shit, han rokker orgelet!!
Ps: Finner du hans arrangement av “O Bli Hos Meg” er det en tårepresser av de store dimensjoner… hjertesukk!
1.søndag i advent. Starten på det som ofte er ei litt bittersøte ventetid. Jeg synes den er mest søt jeg. Vi burde venne oss til å vente litt mer. Ikke ha slik hast med alt vi skal nå. Lettere sagt enn gjort, men nå, mens julekaoset banker på, akter jeg å lukke ørene og å åpne hjertet. Det lønner seg å vente, det beste i livet kommer sakte, men godt!
Jeg er så heldig at jeg kan si: VI er hverdagspiloter for vidunderlige Graveniid ! Våre kropper skal varmes med ull fra klesprodusenten som lager klær for “Livets små og store ekspedisjoner”. Det er så sant som det er sagt. Snøen har endelig kommet og vi har testet den, så vel som klærne.
Guttungen har fått en genser av typen Active Jiellat jr (kongeblå/lysegrå) og ei ullbukse med navn Extreme Alpakka jr (lysegrå).
“Mamma, e det en BLÅ genser? Bare til mæ? Som e blå?” Om noen var i tvil om valget av klær til overraskelsespakken, er det altså ingne grunn til det. Innertier!
Det blir mer om alpakka, ull innerst, hvordan buksa egentlig virker og om gull-, jeg mener ull-klærprodusenten Graveniid snart. Men for nå kan jeg avsløre at vi kom oss ut. Og ja – Verdens Vakreste Bollekinn var varm. Helt opp til kinna.
Den eneste nordiske Magnumfotografen heter Jonas Bendiksen, han er norsk og han har utilling ut på Perspektivet Museum i Tromsø. Har du ikke sjekket han ut før, er dette en gylden anledning (du bør gripe). Les mer om Jonas Bendiksen her og så anbefales saken som Aftenpostens Oslo Puls skrev om utstillinga “Steder der vi bor” (som er den ene utstillinga ved Perspektivet Museum, den andre heter “Satelitter”), som kom til etter at Bendiksen bodde i 4 år i slummen, fotograferte mennesker, interiør og livet. Enjoy!




































